Så sovner jeg snart likevel

1: Jeg skal ikke ha noe men må innom likevel, det er en slags trøst og vennlig selskap i det å være omgitt av bøker, selv om det bare er i bokhandelen på flyplassen, selv om den ikke egentlig er så stor. Etterhvert som jeg blir eldre innser jeg med større og større tyngde at jeg aldri vil komme til å bli forfatter likevel, det er altfor mange ord i en bok, og jeg har bare fått utdelt noen få. Men jeg kunne skrevet covertekster, tenker jeg, jeg kunne skrevet de lokkende sammendragene og de spennende begynnelsene. Historiene uten noen egentlig start og uten ordentlig slutt. Senere sitter jeg ved gaten og venter, og kikker i smug på de som går forbi. Kanskje er de triste iblant de også, selv om det ikke synes på utsiden. Kanskje de heller aldri kommer til å bli ordentlig voksne.

2: Det er som hver gang jeg møter nye folk, etterpå skriver jeg kort og brev i tankene og unnskylder for at jeg ikke er mer gøy, at jeg kanskje er litt død i blikket eller ikke forstod alt som ble sagt. Kanskje kan jeg skrive en melding, tenker jeg, beklage, forklare, men hva skal jeg si?  At det egentlig er mer liv i meg enn dette, at jeg egentlig er spennende og morsom? Jeg er jo ikke det, tenker jeg, jeg er jo ikke det, og det triste og det skumle med å møte nye folk er det samtidige møtet med min egen utilstrekkelighet; jeg har ikke mer å by på enn dette. Skulle jeg spurt mer, svart mer, fortalt mer? Hadde jeg flekk på genseren, var håret mitt rart? Det triste og skumle med å være alene hele tiden er at jeg aldri blir utsatt for min egen utilstrekkelighet. Man kan aldri komme til kort hvis det ikke er noen å måle seg mot. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var flinkere med folk. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg skjønte om jeg får det til.

3: Jeg bor her på ordentlig nå, i det lille, røde huset på den store, grønne øya. Hver morgen går jeg ned den gamle, blå trappa med sving, graver tærne ned i teppet på kjøkkenet når jeg lager kaffe, sitter i gyngestolen i stua og ser sola stå opp. Iblant blir jeg stående og glane, ut vinduet, på hagen, på landskapet og hvordan det ligger, kupert og stort og lite på en gang. De kjenner meg igjen på butikken nå, og hilser og smiler litt ekstra, og når de gamle mennene står ved postkassene når jeg kommer hjem nikker de hei og gir seg til kjenne. Er det trost eller spurv, spør de, og peker mot fugleflokken over jordet, jeg smiler litt og de snakker om noe annet. Det er fint å være alene, finere enn jeg hadde trodd, det er bare meg her, og ingenting som er vanskelig. Så ser jeg tingene hennes overalt, smykkene, gitaren, klærne og bøkene, jeg ser henne for meg i gyngestolen og gleder meg til hun kommer hjem. Så blir det hun som knirker i trappa, og flere å lage kaffe til, og til sommeren en tjukk og lat katt. Jeg føler meg rik og heldig som får gjøre dette her, jeg føler meg modig som gjør som jeg vil. Så ligger jeg våken iblant, når det er mørkt og jeg er tom, og lurer på hva jeg har gjort, hvordan det ble fortjent, at jeg skulle få være med på alt det her. Det er rart å være så glad at man blir redd. Så sovner jeg snart likevel.

Tirsdag

Etterpå stempler jeg ut, drar skjerfet tettere rundt halsen, jeg går, men vet ikke hvor jeg skal. Det ble ingen budrunde, bare ett bud, men det gjør ingenting. Jeg har solgt, jeg skal flytte, nå er det på ekte.

En dag før får jeg epost fra direktoratet. Om jeg kan trø vannet noen dager til før jeg signerer kontrakten med de andre? For det kommer et jobbtilbud fra dem også. Jeg blir svimmel. Men smiler litt likevel.

Jeg har ikke fortjent noe av dette, tenker jeg, og myser mot sola. Jeg er fortsatt svimmel. Jeg har vært på fretex og kjøpt en sliten pocketbok, på meny og kjøpt et gullbrød. Så sitter jeg på benken utenfor kaffebrenneriet, nipper til kaffen min, og ser på bygningen jeg jobber i, rett over veien. Det føles rart at jeg får komme på jobbintervjuer. Rart at noen vil gi meg jobb. Rart at noen synes jeg får det til. Rart at jeg har jobbet der jeg har jobbet i mer enn to år, uten å ha blitt avslørt. Jeg kommer til å svikte i den nye jobben også, tenker jeg, de kommer til å forstå at det ikke går bra likevel. Men jeg kan late som så lenge. Jeg er god til å late som. Og noen ganger går ting kanskje bedre enn jeg tror.

Virkeligheten nærmer seg veldig nå

Megleren kommer akkurat idet visningen skal begynne. Jeg har vært klar i en time, enda lenger også, selvfølgelig har jeg det. Gått i ring i stua, dratt kluten over kjøkkenbenken enda en gang. Rettet på blomstene, pirket småflekker av vindusglassene. Det er knute i magen, i hele meg, jeg er stresset, spent, nervøs. Hei, hilser han blidt, og tråkker engasjert inn. Han legger prospektene på bordet, slipper inn den første som kommer. Jeg hadde mest tenkt å snike meg ut jeg, sier jeg stille, og han smiler stort tilbake til meg. Jeg tråkker skoene mine halvveis på meg, og går ut.

Tidligere på dagen gikk det opp for meg til slutt, at jeg skal flytte. At det skal bo noen andre her. At det er på ordentlig. Menneskene som er på visning her, som ser på leiligheten, ser på den fordi de lurer på om de skal gjøre den til sin. Det betyr at den ikke lenger kan være min. Tullball, sier jeg til meg selv, den kommer alltid til å være min. Joa, svarer jeg, og er enig. Men ikke på samme måte. De ser for seg sin mat i kjøleskapet, sine egne stoler og bord, sin sofa, sine egne magekramper på do. Snart skal noen andre grine i dusjen, noen andre ikke stå opp. Jeg ser på klokka igjen, går runde på runde i stua, venter på megleren som er forsinket, eller kanskje han har glemt meg helt? Jeg ser for meg hvordan det vil bli om jeg må gjennomføre visningen selv. Det knyter seg i magen igjen. Jeg går en runde til.

Så sitter jeg på postkontoret og leser Harry Potter, spiser pizza, drikker kaffe, venter på at tiden skal gå. Gløtter på mobilen iblant, ser etter melding fra min nye Ekte Venn. Prøver å smile til hun som er på jobb, skjønner at jeg ikke får det til, at jeg er uflidd og rar, mer enn noe annet. Så ringer telefonen, og megleren er fornøyd. Ti personer på lista, så får vi se hvordan det går i morgen, sier han. Jeg blir stille. Han har allerede lagt på. Jeg skjønner at dette er på ekte. At virkeligheten nærmer seg veldig nå.

Tilfluktsrommet

Jeg vikler det blåstripede skjerfet rundt halsen, lukker frakken, trekker lua ned så godt jeg kan. Det er ikke egentlig så kaldt, jeg bare vil helst ikke være synlig, vil helst ikke bli sett. Aller helst ville jeg vært usynlig. Men det er ikke så langt ifra. Jeg tar på meg de store øreklokkene, setter på støydempingen, starter lydboken. Jeg skal ingenting, jeg skal bare gå. Det er mørkt, gatelysene er slukket. Bilene kjører saktere, folk ser seg varsomt rundt. Jeg ser i bakken, på føttene, på skoene. Høyre, venstre, høyre venstre. Snart er jeg nede på Grønland. Snart er jeg fremme i sentrum. Jeg kjenner at jeg er sulten. Jeg går til fiskeriet, setter meg ved disken og bestiller.

Det er visning i morgen. Og på mandag. Det virker rart, at noen skal komme inn hit og se på leiligheten min, vurdere om de synes den er bra nok, og hvor mye penger de vil betale for den. Jeg tenker på det iblant, når jeg lager mat, når jeg sitter på do, når jeg ligger i senga mi og ikke griner. Enda rarere er det at det skal bo noen andre her enn meg. Skal det virkelig det? tenker jeg. Så lurer jeg på hvordan de vil få det. Hvordan de vil ha det her. Det blir neppe bokhyller overalt. Neppe piano, tre gitarer, småting de har funnet på loppemarkeder og reiser, på grandtantes loft eller ute ved containerne. Det har vært et hjem, dette her, det har vært en hule. Min hule. Det er så rart med alt som har skjedd her, menneskene som har kommet og gått, alt jeg har gjort, og tenkt, og følt. Fra jeg kom inn her første gang for seks år siden, nedtrykt og håpefull på en gang, optimistisk og livredd, men ikke skjønte hvordan jeg åpnet vinduene før Prinsesse kom og viste meg det. Noen måneder senere lagde jeg denne bloggen, og ga den navn etter skiltet jeg hadde hengt opp på soveromsdøra mi: Tilfluktsrommet.

På sett og vis er det befriende å spise for seg selv på restaurant. Jeg liker å være alene, jeg liker å bare være inni mitt eget hode. Jeg spiser fish’n chips og hører lydbok, ser tomt ut i luften foran meg, ser Harry og Hagrid styrte mot bakken etter at Voldemort har angrepet den flyvende motorsykkelen deres, og glemmer at det er andre folk rundt meg. Så kommer jeg på det iblant, ser meg rundt, og blir forundret, som jeg alltid gjør når det er helg. Folk er så pene når det er helg, også lukter de så godt. Jeg gløtter ned på meg selv, på de flekkete buksene, på hettegenseren, på skjerfet jeg ikke gadd ta av før jeg begynte å spise. Jeg hviler hodet i hånda og kommer på at jeg ikke har barbert meg idag, ikke har vasket håret. Ser jeg trist ut? Ser jeg ut som en sørgelig figur? Alene på restaurant. Lørdag kveld. Jeg kikker i disken igjen, starter lydboka. Jeg tror ikke jeg kunne hatt en særlig mye bedre kveld.

Senere har jeg fått epost som gjør meg glad, og jeg klarer ikke la være å svare med det samme. Og jeg innser at det eneste jeg har sagt høyt idag er «fish’n chips» og «en kopp te». Jeg lukker macen, går runder på gulvet, og nynner litt for meg selv.

Før

Jeg pleide å være god til å snakke med folk. Få en kobling, få de til å snakke, føle tilknytning. Det er ikke sånn lenger nå. Det føles ikke sånn, iallefall. Det halter, lugger. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vet ikke hva jeg skal spørre om. Kanskje jeg har kommet ut av trening? Kanskje jeg er like dårlig som jeg alltid har vært, men bare skjønner det bedre selv?

Melankolien bor i meg fremdeles. Er jeg melankolsk fordi jeg skriver, eller skriver jeg fordi jeg er melankolsk? Jeg tenker på det mens jeg går gjennom fengselsparken på vei til jobb, gjennom det hvite teppet av snø som har lagt seg over byen siden i går. Hvor kommer melankolien fra? Blir det mer av den hvis jeg ikke gir den utløp? Samler den seg opp da?

Aller helst skulle jeg gått på Hogwarts. Er jeg ikke for gammel til å drømme om sånt, være trist for at det ikke er sånn? Aldri, tenker jeg. Jeg blir aldri for gammel for Hogwarts. Jeg tuller meg dypere inn i dyna, setter lydboka på høyttaler på mobilen, og sovner.

Kom og lytt til lyset

Hei, hvisker jeg, stille for meg selv. Jeg setter ene foten foran den andre, går mot døra, kommer frem, snur og går tilbake. Hei, hvisker jeg, stille for meg selv. Jeg er barbeint, kjenner hud mot parkett, høyre, venstre, høyre, venstre. Så er jeg fremme ved vinduet, i andre enden av leiligheten. Hei, hvisker jeg, stille for meg selv. Så snur jeg, og går tilbake. Små skritt, stille skritt. Utenfor er det mørkt. Inne er det lyst. Det stikker igjen, i ryggen, i magen, overalt. Jeg må holde kroppen varm. Jeg setter ene foten foran den andre. Når jeg kommer frem snur jeg og går tilbake. Det er bare meg her inne nå, det er bare meg.

Megleren ringer, på en helt vanlig tirsdag. Annonsen ble lagt ut halvannen dag før. – Jeg tror vi har bommet, sier han, og høres nesten litt forfjamset ut. – Jeg tror vi har satt prisen for lavt. Finanstilsynet gir oss smekk hvis den går altfor mye over prisantydning. Kan vi sette den opp hundreogfemti? Jeg er stille. Hører hva han sier. Opp hundreogfemti, fra den prisantydningen jeg allerede syntes var høy. Er folk helt gærne? Men det sier jeg ikke. Da blir kvadratmeterprisen over hundretusenkroner. Men det sier jeg heller ikke. – Ja, sier jeg. – Jeg stoler på deg her, det er du som er eksperten. Så legger han på. Opp hundreogfemti. Går den for dét, blir det dobbelt så mye som jeg kjøpte den for. Jeg blir svimmel igjen. Jeg slutter å gå. Jeg setter meg ned igjen.

Det går i ett. Jobb, pakking, flytting, leilighet som skal gjøres klar for bilder, for visning, for salg. Jeg husker ikke sist jeg stoppet opp for å tenke. Men jeg tror jeg liker det godt. Å ikke tenke. Å ikke ha noe å tenke på, ikke noe å bekymre seg over. Eller kanskje: Å ikke gjøre alt til ting å tenke på. Å ikke gjøre alt til noe å bekymre seg over. Jeg er spent. Jeg er glad. Hva som helst kan skje. Sånn føles det. Hva som helst kan skje. Jeg har bodd i denne byen i snart tretten år. Om en måned er det slutt. Så skal jeg bo på en øy, i et lite hus, med en katt og en kvinne. Katt og en kvinne. Jeg tror at vi kommer til å få det fint. Selv om det ikke blir så mye skriving av sånt.

Det er ryggen. Jeg hang opp klær. Så knakk den tvert av. Sånn føltes det. Føttene er for langt unna, nå, jeg rekker ikke ned, får ikke på meg sokker. Kan ikke ha på klær, det klemmer for mye og gjør vondt. Så venter jeg hjemme, holder meg borte fra jobb. Man må ha sokker når man skal på jobb. Og bukse. Så istedet går jeg. Til døra. Sier hei. Tilbake. Til døra. Sier hei. Tilbake. Er det dette som er å bli voksen? tenker jeg. Å slutte å bekymre seg, og å heller få vondt i ryggen?

Så sovner jeg, og våkner, og sovner en gang til. Det skjer så mange ting, så store ting, men likevel føles det ikke sånn. Det føles som ingenting, som at ingenting skjer, som at det ikke er noe å fortelle. Men kanskje det ikke er sånn det henger sammen. Kanskje det er ingenting å føle, og derfor ingenting å fortelle? Jeg sovner, og våkner, og sovner en gang til. Går på jobb, går hjem igjen. Det er bare ting, alt sammen. Bare ting som skjer. Ting som må gjøres. Ting som må ordnes. Det er alt.

Det var en samtale jeg ikke visste at jeg savnet. Vi snakket om det, å skrive liste om kvelden, tre ting man er takknemlig for den dagen. Og i dét, tiden til å bare tenke, ikke gjøre. Kanskje en slags treningssak, at det ikke behøver skje ting hele tiden. At man kan ligge på gulvet og se i taket. Gå sakte når man går til jobb. Gå en omvei. Eller som nå: Gå frem og tilbake i leiligheten, si hei til døra, og gå tilbake. Kjenne hvert skritt mot foten, at man henger fast i en klode, og hører til. Så slukker jeg lyset i stua, i gangen, på kjøkkenet, og tenker på lista idag: Jeg er takknemlig for at jeg turte å si hei, og for at hun sa hei tilbake, selv om vi ikke har snakket sammen på seks år. Jeg er takknemlig for god respons på teksten jeg la ut, selv om jeg var redd. Jeg er takknemlig for at jeg har en kropp som stort sett fungerer som den skal – og at jeg, de gangene jeg hater den nå, stort sett gjør det fordi den er dysfunksjonell, og fordi jeg hater hvordan den ser ut. Kanskje er det alderdommen, det også.

 

Finnes det når jeg ikke gir det liv?

Jeg skriver her oftere enn det ser ut til. Jeg lager begynnelser, en slutt, en setning her og der, skildrer scener og fragmenter mens jeg venter på bussen, ligger i senga og ikke får sove, sitter på jobb og ser ut vinduet, det er så mye å skrive om, det er så mye som skjer, men så kommer det aldri ut, jeg skriver det aldri ned. Finnes det når jeg ikke gir det liv? Når jeg ikke lar det flytte inn her for evig?

Kassebilen har vinterdekk og vindusviskere som fusker, jeg kjører alene, men har selskap likevel. I lasterommet skramler alt jeg eier og har, eller iallefall nesten, og fra høytalerne hører jeg Stephen Fry lese Harry Potter. Veien over Hemsedalsfjellet er bar, det er nesten ikke snø, men det blåser, og når jeg går ut for å ta bilder er jeg så rask jeg kan, det blir kaldt, jeg blir kald, jeg hutrer. Tilbake i bilen slenger jeg kameraet i passasjersetet, og hører lydboken starte igjen. Så kjører jeg videre.

Huset er tomt. Hun har flyttet. Men bare for litt, hun er i utlandet og forsker, og i mellomtiden flytter jeg inn, i det lille huset på den store øya utenfor Bergen. Det er fortsatt noen måneder til det blir på ordentlig, og jeg tror ikke jeg helt har skjønt det ennå likevel. Det er så mye praktisk, skjønner du? Med leilighetssalg, flytteesker, leiebil, malere, meglere, med oppsigelser og alt som må ordnes. Med kjøreturer over fjellet og spørsmål om hvor alt skal få plass. Kanskje er det best sånn, tenker jeg, når det er mørkt og jeg bærer pappesker inn i huset. Kanskje er det best at jeg holder meg opptatt, at det skjer ting, så jeg ikke får panikk. Jeg kommer til å få panikk. Jeg lurer på når den kommer. Jeg lurer på når jeg forstår at absolutt alt jeg har i livet mitt vil bli forandret. Jeg lurer på hva som skjer når jeg forstår.

Senere ligger jeg der alene, i den store senga i andre etasje, under skråtaket, og hører regnet tromme mot det snart hundre år gamle skifertaket over meg, og kjenner på følelsen i kroppen. Jeg er glad. Er det ikke rart? Når ble det sånn? Er det sånn alle andre har det, er det derfor de er som de er? Jeg er spent, jeg gleder meg, jeg er tilfreds. Kanskje det er nå livet begynner? Jeg føler meg glad. Jeg føler meg fri. Jeg snur meg rundt, utmattet, etter kjøringen, bæringen, pakkingen. Jeg sovner med det samme.